Dag 5

Jeg kunne ljuge. Men jeg ljuger ikke. Jeg hadde vansker idag. Det ble ingen juicy samtale. Jeg satt på skolen til åtte. Der hadde jeg jobbet med en oppgave om en sosialklient som fiktivt heter Terje. Og er det ikke nettopp en Terje jeg møter på utestedet 'rock in' rett etterpå? Da merka jeg at jeg var litt sliten. Og på vei hjemover kom jeg på at dette plutselig var siste sjanse for å fikse en samtale. Jeg fikk panikk, smilte febrilsk til alle og enhver, men det var ingenting naturlig å snakke om. I det jeg går ut av trikkedøra, ser jeg en jente og en gutt som småkrangler. Ok, jeg ljuger. De småkrangla ikke. De snakket sammen litt mer høylydt enn vanlig. På en fjortis måte. Men i moduset jeg var, snur jeg meg til jenta

- Går det bra, eller?

Hun ser litt småforvirra på meg

"Jaja, vi er venner.."

Tjah... Altså hvis du vil kalle det en samtale, så vil jeg ikke tro at livet ditt er videre spennende. Og for å overbevise deg om at mitt liv er det, så må jeg innrømme at idag fikk jeg ikke til en samtale. Jeg merker det er skikkelig trist. Ikke det at hundre folk følger bloggen (å, så ydmyk, da), men det føles ut som jeg har svikta skikkelig.. 

Men nå har jeg jobba med nutcasen "Terje" i hele dag, da.. Glem nå ikke det. Så uten videre sure miner, låste jeg meg inn i leiligheten, hoppet rett i pysjamasbuksa, varmet opp noen rester og lot fjernkontrollen stoppe opp ved kanalen som kjørte filmen "Fame". Så kom fnisejentene hjem. Men det er en helt annen historie.