søndag 12. oktober 2008

All I wanna say is this:


Det er søndag i blåsbortveien. Det er det for så vidt i gata mi også. Det er høst. Flaks at vi norske jenter digger skjerf! Men stakkars de små barna. Tenk deg å måtte ha på seg bleie underst, så ullundertøy, og ikke glem halsen, en gnikkete parkdress, sherrocks (?) samt votter og lue. Aiaiai. Jeg har det fint der jeg går til skolen med joggesko (som alltid, året rundt) og mitt eneste våpen mot det norske været er en altfor liten paraply.

Men uansett. Det har seg jo sånn at jeg danser. Hiphop. Det vil ikke bety at jeg ser mer atletisk ut enn deg. Det betyr heller ikke at jeg hører på hiphop, rap og R&B dagen lang, eller er fast bestemt på å gifte meg med en kjekk afroamerikaner. Den eneste fordommen du kanskje får oppfylt, er at jeg liker duften av nye sneakers (sko). Her kommer nok et vitnesbyrd om at vi alle er unike. (hvertfall jeg):

Jeg var dritforelska i en jazzgutt i min ungdom (dvs sånn 3-4 år siden). Jeg hørte derfor på jazz hele tida, for at han skulle like meg. Funka rather dårlig. Jeg var sånn med andre også. Når de spurte hva jeg hørte på, prøvde jeg så godt som mulig å analysere vedkomne og prøve å svare tilnærmet lik det han/hun selv hadde svart. Så greia med at jeg hører på, og danser til R&B nå, er fordi da føler jeg at jeg kan være megselv. Men jeg merker fortsatt at det er litt vanskelig å innrømme for enkelte. Da de ser på meg og tenker akkurat det jeg vet de tenker. Men sånn må det jo bare være for at man skal kunne være seg selv. Ikke alle kan like en.

En låt jeg liker å danse til er "Rehab" med Rihanna. En annen er "Footwurkin" med Keke Palmers.
Døm meg alt du vil :)

torsdag 2. oktober 2008

Da jeg møtte Mr. Hiphop



Jeg vil åpne med et radikalt og, for meg, betydningsfullt utsagn:
"Lucky that my breast is small and humble, so you don't confuse them with mountains" (Danseren og filosofen Shakira 2003).

I en liten, men fin og lilla leilighet for tre, midt i grinete Oslo, sitter jeg nå. Det er influensasesong, ullsokkene ligger øverst i skuffen og Panduro har begynt å selge jule-innpakningspapir. De nyeste facebook-gruppene heter "Nidar, ikke mess med jula", "Jula starter ikke før i desember assa! Da'a!" og "If 2'000'000 people join, I'll cut my hair...short!". Med andre ord, så sitter jeg fortsatt her. I sofaen. Og her merker jeg at jeg kommer til kort med spennende setninger, så la oss heller fokusere på når jeg IKKE sitter i sofaen. Sånn som i dag, da jeg plutselig befant meg i en liten hiphop-sjappe der halve butikken var en frisørsalong/barber shop. Der var det en mann. En kjekk, relativt ung afro amerikaner (fra nå av omtalt som Mr. Hiphop). Jeg finner den baggy shortsen jeg lette etter. "Can I try them on?", spør jeg, med en ganske grei amerikansk aksent, vil jeg tørre å påstå. Mr. Hiphop smiler,blunker og viser meg til prøverommet.. Før jeg vet ordet av det, står jeg i kassa og betaler. Jeg spør Mr. Hiphop om en del kanskje for personlige spørsmål. For han ville visst ikke svare på noe seriøst, bare le. "Why you ask that? I was born in Norway, but I grew up in England", sier han med en gebrokken afrikansk aksent. Det er kanksje her jeg skal putte inn et ironisk smilefjes med tunga ut av munnen. Mr. Hiphop spør meg om å være med til Afrika. "Where in Africa?", ler jeg, men vrir fort om latteren til en hoste og rynker brynene. "You will know when we go there. So.. you wanna come?". Jeg svarer med en høflig tone at jeg er opptatt med studier og åpner utgangsdøra. I neste sekund, går jeg med raske skritt bortover fortauet uten å se meg tilbake. Jeg har fått meg ny bukse, da.