Det er søndag i blåsbortveien. Det er det for så vidt i gata mi også. Det er høst. Flaks at vi norske jenter digger skjerf! Men stakkars de små barna. Tenk deg å måtte ha på seg bleie underst, så ullundertøy, og ikke glem halsen, en gnikkete parkdress, sherrocks (?) samt votter og lue. Aiaiai. Jeg har det fint der jeg går til skolen med joggesko (som alltid, året rundt) og mitt eneste våpen mot det norske været er en altfor liten paraply.
Men uansett. Det har seg jo sånn at jeg danser. Hiphop. Det vil ikke bety at jeg ser mer atletisk ut enn deg. Det betyr heller ikke at jeg hører på hiphop, rap og R&B dagen lang, eller er fast bestemt på å gifte meg med en kjekk afroamerikaner. Den eneste fordommen du kanskje får oppfylt, er at jeg liker duften av nye sneakers (sko). Her kommer nok et vitnesbyrd om at vi alle er unike. (hvertfall jeg):
Jeg var dritforelska i en jazzgutt i min ungdom (dvs sånn 3-4 år siden). Jeg hørte derfor på jazz hele tida, for at han skulle like meg. Funka rather dårlig. Jeg var sånn med andre også. Når de spurte hva jeg hørte på, prøvde jeg så godt som mulig å analysere vedkomne og prøve å svare tilnærmet lik det han/hun selv hadde svart. Så greia med at jeg hører på, og danser til R&B nå, er fordi da føler jeg at jeg kan være megselv. Men jeg merker fortsatt at det er litt vanskelig å innrømme for enkelte. Da de ser på meg og tenker akkurat det jeg vet de tenker. Men sånn må det jo bare være for at man skal kunne være seg selv. Ikke alle kan like en.
En låt jeg liker å danse til er "Rehab" med Rihanna. En annen er "Footwurkin" med Keke Palmers.
Døm meg alt du vil :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar