Da jeg møtte Mr. Hiphop

Jeg vil åpne med et radikalt og, for meg, betydningsfullt utsagn:
"Lucky that my breast is small and humble, so you don't confuse them with mountains" (Danseren og filosofen Shakira 2003).

I en liten, men fin og lilla leilighet for tre, midt i grinete Oslo, sitter jeg nå. Det er influensasesong, ullsokkene ligger øverst i skuffen og Panduro har begynt å selge jule-innpakningspapir. De nyeste facebook-gruppene heter "Nidar, ikke mess med jula", "Jula starter ikke før i desember assa! Da'a!" og "If 2'000'000 people join, I'll cut my hair...short!". Med andre ord, så sitter jeg fortsatt her. I sofaen. Og her merker jeg at jeg kommer til kort med spennende setninger, så la oss heller fokusere på når jeg IKKE sitter i sofaen. Sånn som i dag, da jeg plutselig befant meg i en liten hiphop-sjappe der halve butikken var en frisørsalong/barber shop. Der var det en mann. En kjekk, relativt ung afro amerikaner (fra nå av omtalt som Mr. Hiphop). Jeg finner den baggy shortsen jeg lette etter. "Can I try them on?", spør jeg, med en ganske grei amerikansk aksent, vil jeg tørre å påstå. Mr. Hiphop smiler,blunker og viser meg til prøverommet.. Før jeg vet ordet av det, står jeg i kassa og betaler. Jeg spør Mr. Hiphop om en del kanskje for personlige spørsmål. For han ville visst ikke svare på noe seriøst, bare le. "Why you ask that? I was born in Norway, but I grew up in England", sier han med en gebrokken afrikansk aksent. Det er kanksje her jeg skal putte inn et ironisk smilefjes med tunga ut av munnen. Mr. Hiphop spør meg om å være med til Afrika. "Where in Africa?", ler jeg, men vrir fort om latteren til en hoste og rynker brynene. "You will know when we go there. So.. you wanna come?". Jeg svarer med en høflig tone at jeg er opptatt med studier og åpner utgangsdøra. I neste sekund, går jeg med raske skritt bortover fortauet uten å se meg tilbake. Jeg har fått meg ny bukse, da.