Fuglen utenfor der jeg jobber, katten utenfor der jeg bor.

Øverst: Fuglen utenfor der jeg jobber. Nederst: Katten utenfor der jeg bor.

Min faste leser, Ida, som er en skjønn kvinne!

Over: Min faste leser, Ida, som er en skjønn kvinne!

Dag 26 - and beyond

I drama impro er disse 3 verbene gjeldende:

Observere

Vurdere

Reagere

For at et møte med et menneske skal være naturlig, er disse faktorene et møst. Vi må observere, ikke late som om vi ikke ser. Videre må vi vurdere hva vi skal gjøre med det vi observerer. Skal du bøye deg ned for å ta opp myntene som dama mista? Skal du bremse sykkelen og spørre om mannen med kartet trenger hjelp til å finne veien? Og så må du utføre det du bestemmer deg for. Du må reagere! 

Én reaksjon man lett tyr til er å ignorere. Det er en fullverdig reaksjon, og i vårt samfunn det mest naturlige. Men hvis jeg, i en dramaimpro, går bort til en annen og tramper hardt i gulvet mens jeg skriker, så blir det særdeles unaturlig om han ignorerer dette. Likeledes blir det om en mann kommer på bussen med ski, staver og en stor tursekk og setter seg ved siden av meg. For så at jeg ser på ham, og så ser ut av vinduet som om ingen er ved siden av meg. Fleste parten av oss ville reagert slik. Men har du lyst til å leve også de gangene du skal fra et sted til et annet, så benytt denne muligheten: "Skal du på skitur du, altså?" "Hvor skal du stå da?"

Du trenger ikke gå rundt som Jehovas vitne for å komme i kontakt med folk. (For de kommer jo i kontakt med så mange.. sorry..) Men bare begynn å observere: se deg litt mer rundt, tør å se på folk, det er ikke stygt selvom bestemor synes det. Beveg på nakken, den trenger det. Se hvordan barn ser ting! "En stein!! kjempeinteressant!" Hilsen min nevø. 

Videre vurder. Hva er fysisk mulig å gjøre med det jeg observerer. Det er så mye vi kan gjøre! Og sist reager! Om ikke jeg går bort til damen, snakker med henne lenge og til slutt gir henne skjerfet mitt fordi hun synes det var fint, så kan jeg hvertfall smile til henne. Hun er der! Jeg kan smile til henne! Jeg kan også hjelpe henne med å bære matvarene til bilen, eller jeg kan si at jeg synes skjøret hennes var fint. Jeg tenkte jo likevel på det. Hva godt nytter det om jeg ikke sier det da?

Dette er ting det er lett å reagere på:

Folk med hund

med barn

med kule klær

folk som trenger hjelp

med å bære

løfte

med å finne fram (folk med kart altså)

Men det finnes mange andre ting som man kan reagere på også! Bare husk å gjøre det! Hvor mange ganger har du vel ikke tenkt "jeg burde hjelpe hu dama, jeg burde det.. nå burde jeg gjør det, nå.. gå bort nå.." Også gjør du det bare ikke! Og du vet ikke helt hvorfor. Det er bare fordi det er normalt å ikke gjøre sånn. Vil du bare være normal?

Observer!

Vurder!

REAGER!

Dag 19, 20, 21, 22, 23, 24 og 25

Jeg har nok snakket med sju fremmede i løpet av disse dagene, men ikke på samme dag. Det som gleder meg nå, som sola stadig vil leke med oss, er at det er (relativt) mange andre mennesker på gata som snakker sammen også. Altså folk som ikke kjenner hverandre. Jeg merker også selv at det er mye lettere å snakke med folk når det er sol. Da har man litt mer energi enn vanlig.

Jeg tror det jeg liker like godt som en liten fremmedmanns-samtale, er smil, nikk og høflige gester i trafikken. Om du så kjører, sykler eller er en fot-trafikant. Ja, vi er trafikanter selv til beins. Tenk over det. Du går gjerne bak noen og må bremse hvis de bremser. Hvis du vil gå forbi dem, må du bytte til andre gir og frese forbi. Enda bedre hadde det vært om vi måtte vise tegn om vi skulle svinge til høyre eller venstre. Ta hele armen ut til sida og blinke med hånda. Se på de to bildene over. Flytt blikket fort fra den ene til den andre og tilbake. Sånn ville det sett ut.

Dag 18

Mannen som bor rett over gata, spilte svensk danseband musikk på full guffe. Iført oransjt pannebånd med en kjærlighet på pinne i hånda som han veivet med da han dansa til musikken. Jeg ville såklart kommunisere med han, siden jeg er CommunicationWoman. Derfor tok jeg på meg Jennys glitrete pannebånd, satte meg i vinduskarmen og satte på "nei, så tjukk du har blitt". Enda høyere.

Samtalen jeg hadde idag var på Olaf Ryes plass, og gikk sånn her:

"Så fine blomster", sier den relativt gamle mannen om blomstene jeg skal gi til Ida i bursdagspresang

- å.. takk, svarer jeg og smiler

...

"Jeg liker blomster"

- Ja, du gjør det, ja..

"Veldig.."

- Ja, de gjør liksom noe med et rom, sier jeg

"ja"

Dag 17

Idet jeg er på vei til butikken for å kjøpe speltmel, kommer jeg på at jeg ikke har hatt en samtale med en fremmed idag. Samtidig kommer jeg på at det er 1. April. Jeg går bort til en mann som står rett ved siden av Schous plass skiltet på trikkestoppet.

- Unnskyld.. Sier jeg

han ser opp

- Vet du hvor Schous plass ligger?

Han ser litt forvirret ut

"Ja.. altså.. den.. altså.. plassen er her.. Den er her.. liksom"

- Å, så selve plassen er her, liksom? Gjentar jeg

"Ja, selve plassen er her.. liksom.. den er her"

- Tusen takk skal du ha, sier jeg, smiler og går.

Enkelte venner mener at det ikke teller som en samtale. Men det gjør det. For jeg gjorde dette med flere folk, og jeg fikk mange hyggelige samtaler og flere smil! Og jeg ble både glad og lattermild selv.

En skjult aprilsnarr!

Hahahaha!

Elle melle deg fortelle, skipet går, ut i år, snipp snapp snute, du er Warehouse. Takk til: Jenny Vikra.