OBS!

Dama på bildet skal få mine bevegelser og stemme. Jamie, en kamerat, går på 3D design, og skal lage en filmsnutt som heter "Fetch". Og da skal jeg være "Luna" på bildet. My Disneyfantasy is coming true!

Lenis - coming to theatres

Dag 16

Samtidig et steinkast unna, i en bakgård:

"Hei..." sier Tove dyrevennlig

"Så fin du.."

Grrrrrbjeff bjeff! BJEFF BJEFF!

Bulldogen løper rundt i et assymmetrisk mønster.

I et øyeblikk der, vet jeg ikke om jeg skal bli ørlitte granne redd, eller ikke. Jeg går for det siste.

- Hei, du.. sier jeg like dyrevennlig som Tove

gneldrrrrrrrbjeff bjeff BJEFF! bjeffer den mens den løper mot meg

Den rekker meg til midt på leggen. Jeg bøyer meg ned. For å hilse på! Ikke bli bitt.

Bulldogen går for det siste.

-Neimen, driver du med sånn biting du, da? Spør jeg hunden (for å sjekke hva eieren mener om dette)

Damen som eier hunden, ser litt forfjamset ut, men svarer ingenting til det. Jeg vet ikke om jeg hadde satt henne til å dressere et hamster en gang. Ja, så forfjamset ser hun ut.

"Han kom seg løs, og rømte ut døra" sier hun mens hunden løper i åttetall rundt henne

- Å.. sier jeg. Jeg klarer ikke å si så mye mer. Jeg er litt forfjamset selv.

"Ja.." svarer damen litt fraværende

Jeg og Tove ser på hverandre og griper begge etter døra

- Du får ha lykke til, da, sier jeg omsider mens vi forsvinner opp trappene innenfor døra

Dårlig moral idag. Men ingen er perfekt. Jeg er Ingunn.

Dag 15

Det er bare ett eller annet med T-banen som gjør at det er dobbelt så sjenerende å møte blikket til folk der. Folk later som de ser ut av vinduet, men der er det jo bek mørkt. Det de faktisk glaner på, uten å registrere det først, er rett i fanget på personen som sitter overfor. Kleint!

Men bare fordi vi selv tror det er kleint, er det det. 

Idag tok jeg T-banen. Og prøvde hardt å ikke kleinifisere blikkontakten med mennesker. Jeg smilte til folk og så de ordentlig inn i øynene. Ikke sånn "jeg ser litt, men så lukker jeg øynene kontrollert og arrogant for så å se en annen vei".. Eller "jeg ser på deg, men akkurat når du ser på meg, ser jeg laserfort bort.. du så ikke at jeg så på deg.. jeg er rask som lynet"

Jeg holdt (litt motvillig) fast blikket for å se om det var så ille som man tror. Jeg møtte blikket til en dame og smilte. Holdt blikket. Holdt blikket. Hun holdt. Hun holdt. Så smilte hun også. Bare så vidt. Men så smilte hun enda mer, og da måtte jeg også smile enda mer ekte. Så så vi bort, selvfølgelig. Hva var det vi holdt på med, liksom? Da vi gikk av T-banen, kryssa vi hverandre (du trodde det stod "kyssa", du! Haha!) og smilte nesten enda bredere til hverandre igjen. Akkurat som om vi to hadde en hemmelighet som ingen andre visste om. Bedre enn kaffe med speed! Jeg ble helt sykt glad inni meg. Jeg klarte rett og slett ikke la være å smile. Jeg så sikkert ut som en idiot, men samma det. Det var digg. Hvis alternativet er å være kul og føle seg kjip, vil jeg heller være en idiot. (Det stod fortsatt "kRyssa"!)

Dag 14

Så trangt var det, på 11-trikken idag, at ingen hadde falt hvis trikken hadde kræsja. Ok, løgn. Jeg hadde falt. I fanget på øyenbrynmannen som satt rett bak meg. En dame steg på og presset meg enda lenger inn i trikkesamfunnet

"Er det en sånn stemplegreie her?" spør hun litt morskt

- Ehm.. Ja..Nei! Sier jeg fordi jeg tenker mens jeg snakker

- Nei, da må du lenger forover, fortsetter jeg

"Oi.. De kan da vel ikke ta meg i kontroll for dette" sier hun. 

Jeg pleier å  være ganske nazi på å stemple billetten, men akkurat i dette tilfellet så var det mission hardly possible å få kommet fram til stemplingsautomaten.

- Nei, det virker jo ganske umulig, sier jeg

Damen bare grynter litt, men sier ja til en plass som just ble ledig.

Så ble det plutselig litt albuerom på trikken. Merk: dette skjer alltid på Brugata. Tross i nå både rom for knær og albuer, kan jeg ikke huske at damen gikk fram og stempla billetten.

Nei uff. Det ble dårlig moral på slutten her. Jeg tipper hu stempla billetten, jeg. Det var jeg som glemte hele dama bort etter å ha blitt mer opptatt av noen andre sim sitt i spilti pi in kintribiss.

Dag 13

Dagen startet med brødbaking med Deatster. På vei fra Cathrine, får jeg en samtale med en hund og dens eier. Hunden, som het Nira eller Dira eller noe, var omplassert til denne damen som bodde både i Oslo og i Trondheim. Vi snakket om hunderaser og hundefølelser og hundkrig og hundepolitikk og sånn. Det var god gammaldags koselig! Like før jeg tok opp kvikklunsjen, liksom.

Men det litt morsommere som skjedde idag, overhørte jeg bare. Det var en som ble tatt på bussen uten gyldig billett. Han virket utrolig fornøyd med det og alt ellers

"Jeg trodde jeg skulle klare å kamuflere meg, jeg" sier mannen eplekjekt

"Dere kontrollører har blitt så unge! Før var det bare sånne gamle, sure folk.."

Idet dama har skrevet boten og skal til å gå, fortsetter han:

"Takk for lappen, da."

...

"Jeg glemte å få nummeret ditt!" roper han etter henne

- Dessverre, sier kontrolldama

Mannen banner

Idet jeg går av bussen samtidig som denne dama, snur jeg meg bak i forbifarten

- Koselig jobb, da! sier jeg og smiler bredt

Hun skvetter til og lyser opp

"Jah.." Så ler hun

Akkurat som jeg trodde. Hun holdt maska på bussen, men ble egentlig dritsjarmert.

Dag 12

Idag var jeg på Bente Louises skole, Esmod, for å hjelpe henne med å tegne noe mønster til en kolleksjon. Det var interessant å henge med folka der. De jobber fra 09:00 til 03:00 (ja, på natta), og sover på luftmadrass på skolen. Det er helt INSANE! Og ja, jeg klikker! Det motstrider alt det mamma har lært meg!

Men til poenget. Jeg og Marte K. var på vei ut av leiligheten for andre gang idag. Skulle på kristenfest i den flotteste leiligheten jeg har sett! Og spise den beste maten jeg har smakt! Uansett.. jeg får ikke åpnet døra, for den blir åpnet fra den andre sida. Og fram titter en liten mann og to andre mennesker.

- Se her ja. Det kaller jeg service, sier jeg på akkurat samme måte som min far ville sagt det

"Jah.." 

De humrer alle tre

"Vi bare står her ute hele tida og venter på at vi kan åpne døra for folk" sier damen av de

Jeg ler

- Ja, det er flott, det, sier jeg

så går vi ut, og de inn.

Dag 11

På veien hjem fra skolen, syklet jeg forbi en kjolebutikk. Med den slags kjoler du bruker masse penger på for å bruke i fryktelig pene selskap. Jeg skal jo i amerikansk bryllup til sommeren, så jeg spaserte selvsikkert inn. Litt snufsete fra kulda med vindsveis og sekk på ryggen, men like verdig en dyr kjole som en dame i en dyr kjole! Der jobbet det en litt spiss, høy, relativt ung og kortklipt bergenser som nettopp hadde vært i Gambia på ferie med mor. Dette fikk jeg vite bak gardinen der jeg sto og knota med forskjellige stropper og nåler og glidelåser.

- Åh, har du vært i Gambia nå? spør jeg mens jeg holder inn magen

"Ja, på ferie med mor. Det var chill, altså!" sier hun veldig bergenSKT

- Ja, hva gjorde dere der?

"Nei, bare lå på stranden og badet.. Og alle var så chill, vettu! Politikonstablene røyket jo sjøl, vet du"

- Oi. Jeg lo litt. Mest for å være høflig

Her sto jeg inni denne galla-kjole butikken og snakket om hasj med kjolebergenseren

"Men det var en helt annen kultur der, altså. Vi hadde masse overvekt på kofferten, men de bare 'It's OK, it's OK', og lot oss gå med å betale 30kr"

Jeg kom ut av prøverommet og så megselv i den dyp blå lange kjolen. Det var visst meninga at man skulle vært litt mer barmfager i den. Og litt høyere.. Og det ble faktisk ikke noe bedre ved at damen stakk masse nåler i den for å vise meg hvordan de kunne tilpasse den for meg. Jeg skulle gjerne heller hatt kjolen på bildet over!

- Jeg liker ryggen på den, sier jeg optimistisk

- Men jeg tror jeg kommer tilbake neste gang med en hold-in strømpebukse 

Jeg får lirka meg ut av kjolen og tatt på meg mine egne klær igjen. Og så snakker vi litt om været før jeg smetter ut døra med et lite

- Takk for hjelpa, da. Ha det!

Dag 10

Tidenes jentekveld. Og jeg er ikke engang flau, for det var BARE god smak! Den inneholdt alt av det jeg liker best: Ida, Marte, Jenny, Iselin, The Notebook, Popcorn, Chips, Oreos, smågodt og muffins. Og vi gråt alle sammen på de samme stedene. Give it up for the director!

Den mest fremmede jeg snakket med idag, må være hun som satt seg ved siden av meg i kantina. Hun spurte om hun kunne sitte ved siden av meg, og jeg sa "ja."

Eller kanskje det var et "Ja, det er klart" eller "JA, HURRA! DET KAN DU!" Det husker jeg ikke helt.

Men jeg har prøvd! Jeg går og leter etter noe med folk som blir naturlig å snakke om. Så prøver jeg det ut i hodet. Dette har jeg prøvd ut idag:

- Oi, hva har skjedd med armen din, da?

- Så artig veske, er den.. håndlagd?

- DU HAR FINT HÅR!!

- Så.. Du sitter her og venter på T-banen du også.?

Men så er det bare noe som stopper meg. Og nettopp det skal vekk i løpet av dette prosjektet. Tilslutt skal ingenting stoppe meg fra å snakke med deg på gata! Jeg skal bli kommunikasjonens superhelt! KommunikasjonsLena! CommunicationWoman!

And my cryptonite is the norms of this society. For now..

(Se hva som skjer..)

Dag 9

Torkel fra klassen liker ikke å være på (T)MF. Det er stedet jeg liker å lese for tida. Vi dro derfra etter lunsj en tur til Monolitten. Ja, det er monolitten de sitter på på bildet. Men legg heller merke til de  deilige brune skoene. Nesten som ullsokker med såle. Litt for at skoene var søte, men mest for å prøve å starte en samtale, snur jeg meg mot damen.

- Du.. Så søte sko du har. Hvor har du kjøpt dem?

"Å, meg?" sier hun litt forfjamset

"De har jeg kjøpt i New York, men du får dem i Oslo også tror jeg,.. Jeg bor ikke her, så.."

- De så så deilige ut!

Hun dingler litt med føttene mens vi begge ser på

- Bor du i New York?

"Nei.. Jeg bor i Madrid"

Hun bor i Madrid, hun. Det er 25 grader der nå og hun er solbrent fra i fårrigårs!

Jeg bor på Grünerløkka og er litt tørr på hendene etter å ha syklet i kulda uten hansker.

Same thing.

- Kan jeg ta bilde av dere? spør jeg etter å ha tenkt litt på hvor rart det egentlig ville høres ut.

Jeg forteller henne om bloggen og bakgrunnen til prosjektet.

"Ja, så gøy. Ja, jeg syntes det var så hyggelig at dere snakka med oss, liksom. Jeg kommer jo rett fra Spania og er vant med at alle snakker med hverandre!"

- Å, tenk å kunne ha det sånn her i Oslo også!

Så ville jeg gå bort til denne hunden og ta bilde av den. Dermed fikk jeg jammen meg snakket med eieren også.

- Er det greit jeg tar bilde av hunden din, eller? spør jeg

"Ja ja" svarer damen med et smil

Jeg kosesnakker litt med hunden som er veldig glad for at jeg kom bort. Det høres litt sånn ut:

- Å, så søt du er! Ja, så søt! JA! Jaaaa! Å, så fin. Ja, så FIN! etc.

"Han er veldig glad i fremmede mennesker" sier hun omsider.

(Der har vi noe til felles)

Så kommer Torkel bort og vi snakker plutselig en del om den gule boka. Selvom ingen av oss har lest den eller sett filmen. Det er flott å snakke om bøker man ikke har lest! Litt som å gå på vgs?

Hunden endte opp på fanget mitt som en katt. Den tok ikke hintet da vi skulle gå, så jeg dyttet den vekk.

NB: Ingen dyr kom til skade under samtalen.

BTW: Stående applaus for bloggens to første bilder av the actual people jeg snakka med på gata!

Ja, jeg vet! Vi er ikke de første som har showwa med dette. Jada, du kan godt synes det er litt flaut. Jeg bryr meg ikke. Ikke idag. Idag har vært en veldig bra dag!! Hurra for sykkel i byen! Nishiki! Som Torkel synes høres ut som et russisk jentenavn. Da må du også vite at det er mye som høres russisk ut for Torkel.

Dag 8

Hurra! Idag henta jeg sykkelen fra sykkelverksted! Og hurra! Idag ble jeg ferdig med oppgaven 10 minutter før fristen! Og HURRA! For idag hilste jeg på naboen min for første gang! Jeg kom syklende hjem fra Circle - HipHop Huset og måtte smyge meg forbi to jenter som satt på trappen utafor blokka og tok en røyk.

- Jeg skal bare smyge meg forbi her, jeg.. Sa jeg.

Jeg låste sykkelen

- Jeg må hilse på naboene mine, da, sier jeg jovialt

"Ja.."

- Bor dere i 2. etasje, eller? spør jeg

"Nei, i første.." Sier den blonde av dem

- Å ja..

"Er det du som har flyttet inn ved siden av oss?"

- Nei, jeg bor i 2. etasje, jeg..

"ah.."

- Nei, men det var hyggelig å hilse på naboene sine! sier jeg mens jeg tar i dørhåndtaket.

"Ja, ikkesant" svarer de inderlig.

Jeg mister votten, og det blir litt sånn klomsete stemning før jeg åpner døra og sier

- Da får dere ha en fortsatt fin kveld!

"Ja, du også. Hyggelig å hilse på deg."

Vil du høre en søt sang: Jason Mraz med Lucky!

Dag 7

Har hatt to dager pause. Vært i Enebakk. Disse bildene tok jeg idag fra kontorvinduet på jobb. En ting la jeg merke til, dog. At i Enebakk hilser man på folk på gata bare fordi man er i samme bygd. Selvom man ikke kjenner dem, er det nok unnskyldning å hilse på fordi vi befinner oss begge i Enebakk. Takk og farvel. Nå må jeg krølle håret mitt sånn som gamle damer gjør det.

Dag 5

Jeg kunne ljuge. Men jeg ljuger ikke. Jeg hadde vansker idag. Det ble ingen juicy samtale. Jeg satt på skolen til åtte. Der hadde jeg jobbet med en oppgave om en sosialklient som fiktivt heter Terje. Og er det ikke nettopp en Terje jeg møter på utestedet 'rock in' rett etterpå? Da merka jeg at jeg var litt sliten. Og på vei hjemover kom jeg på at dette plutselig var siste sjanse for å fikse en samtale. Jeg fikk panikk, smilte febrilsk til alle og enhver, men det var ingenting naturlig å snakke om. I det jeg går ut av trikkedøra, ser jeg en jente og en gutt som småkrangler. Ok, jeg ljuger. De småkrangla ikke. De snakket sammen litt mer høylydt enn vanlig. På en fjortis måte. Men i moduset jeg var, snur jeg meg til jenta

- Går det bra, eller?

Hun ser litt småforvirra på meg

"Jaja, vi er venner.."

Tjah... Altså hvis du vil kalle det en samtale, så vil jeg ikke tro at livet ditt er videre spennende. Og for å overbevise deg om at mitt liv er det, så må jeg innrømme at idag fikk jeg ikke til en samtale. Jeg merker det er skikkelig trist. Ikke det at hundre folk følger bloggen (å, så ydmyk, da), men det føles ut som jeg har svikta skikkelig.. 

Men nå har jeg jobba med nutcasen "Terje" i hele dag, da.. Glem nå ikke det. Så uten videre sure miner, låste jeg meg inn i leiligheten, hoppet rett i pysjamasbuksa, varmet opp noen rester og lot fjernkontrollen stoppe opp ved kanalen som kjørte filmen "Fame". Så kom fnisejentene hjem. Men det er en helt annen historie.

ikke stort å meddele. Annet enn at jeg blir sittende her på skolen utover kvelden. Men om jeg klarer å holde meg unna http://www.ffffound.com/ vil jeg ikke kommentere videre.

Våre følelser påvirker vår nonverbale kommunikasjon. Noe mange ikke er klar over, er at det også er omvendt, at ens ansiktsuttrykk påvirker ens egne følelser... Tillater man seg å smile bredt, vil man også lettere kjenne sin egen glede. Ansiktsuttrykket kan både begrense og øke ens evne til tilstedeværelse hos den andre.

- Tom Eide og Hilde Eide, Kommunikasjon i praksis, 2007, Gyldendal

Dag 4

Jeg, Marte og Elisabet skulle ta trikken fra sentrum til Løkka. plutselig var det en liten mann ved min venstre side.

"Can you tell me how to get to... Aeker Brigge?" Spør han og peker på en lapp.

- Well you can follow us, and take the tram from the same station.

"Ok"

Og med det, startet vi på en eventyrlig reise fra Jernbanetorget til Kirkeristen

- So where are you from? Spør jeg høflig

"Take a wild guess!"

- I can see you're not from Asia.. Are you from Europe, Middle-East?

"Yes, Libanon. But I live in Australia"

Jeg klarer ikke helt å sette meg inn i en person som reiser fra OZ  til OZ-LO

"What are you doing this evening" spør han etter vi har gått langt og lengre enn langt.

Dette trodde jeg var et 'igle seg innpå' spørsmål, men det skulle vise seg å være feil

- We're gonna watch a disney movie, sier jeg

"Which one?"

- Don't know yet

...

"Have you seen Ratatouille? That's my favourite" sier han med et glis

For dette måtte jeg gi han fem. En litt klomsete high five, men like mye en high five!

"Well, have a nice evening, and thank you som much for your help"

- My pleasure.

Så tok han 12trikken til Aker Brygge og vi ble stående igjen og klappe en rottweilerhvalp.

Det er sånn alle samtaler burde slutte, mener nå jeg.

Øverst: Suzan, den eksentriske damen med gullring og rød neglelakk. Nederst: CRAZY Tove med pannelugg og forkjærlighet for Bolivia. Idag lærte hun noen triks av meg. Og i bakgrunnen: Kaia med den blå eyelinern som må rekke en båt. Flotte mennesker!

Dagen endte med hjemmelagd pizza og Tarzan med mine to gode inspirerende venninner; Elisabet H og Marte Lie. Jeg digger dere! Helt seriøst, jeg digger dere!

Dag 3

På vei til skolen! På eventyrveien til glitreskolen! Nadda.. Kall det hva du vil, jeg traff likevel på en gammel dame. Hun hadde klatret over ei lita snøfonn for å kunne sitte på benken bak og nyte sola. Hun reiste seg akkurat for å gå da jeg passerte henne. Derfor stanset jeg litt opp.

- Du koser deg i sola? Sier jeg

"Ja, jeg har litt problemer med å.." Jeg forstod at snøfonna bekymret henne.

- Åja, skal jeg hjelpe deg?

"Ja.. Jeg har litt problemer med hofta, skjønner du."

- Jamen da syns jeg det var sprekt av deg å klatre opp i snøfonna på den måten!

Hun lo litt på gammel dame vis

"Ja, du skjønner.. Jeg driver å venter på å få kommet inn på denne poliklinikken her nede."

- Akkurat, ja.

"Ja.."

- Jaja, du får ha lykke til med det, da.

"Ja, takk for hjelpa!"

- Bare hyggelig! Nyt sola!

"ehm.. ha det."

Senere spiste jeg blomkålsuppe m/brokkoli og deilig brød hos Deaton. Det var særdeles hyggelig. Hun snakket mye om hvor stas det hadde vært i Paris. På Starbucks. I Tyskland. Og hvor mye hun gleder seg til å dra til København til helga. Deaton, du er kul!

Sol altså! Vi mennesker tror vi er ganske kompliserte, men så kommer sola. 

Dag 2

At det skal være så vanskelig, da!

Jeg vet nesten ikke om det teller det jeg skal skrive nå. Derfor stressa jeg febrilsk på vei hjem fra HipHopHuset for å finne en på trikken å slå av en prat med. Når klokka er over ti på kvelden, er kanskje ikke dette det beste prosjektet å bedrive (er det et ord?) nåvel.. Trikken var full av sketsji menn som luktet av alkohol. Og jeg vil tro at de jeg satt rett bak hadde tatt speed eller noe. Jeg kunne altså lett ha kommet i kontakt med noen, men da føler jeg dette hadde blitt et litt annet prosjekt, for å si det sånn.. eheheeee.

Likevel. Dette for duge:

Jeg og en kamerat (Ørjan a.k.a Øgsi som kan minne om Ötzi) satt på en kirketrapp på majorstua og drakk en kaffe i sola. Da kom det et gammelt ektepar. Damen tok i kirkedørhåndtaket, men det var låst.

- Der var det låst, gitt, sier jeg.

Damen ser så vidt på meg, snur seg og går..

"Det er et så vakkert glassmaleri der inne", piper den gamle mannen.

(Jeg føler jeg skriver et eventyr)

"Glassmaleri", gjentar pipestemmen.

- Akkurat ja, ja det var synd.

Damen var allerede langt vekk (eller så langt som en gammel dame kan komme seg av gårde på 20 sek), da mannen også snudde seg for å forlate oss på kirketrappa på majorstua.

Men hoioioi, det er ikke bare bit av kake dette prosjektet, og kanskje begynner jeg å få litt kalde føtter. For mulig ender jeg opp med å måtte bryte noen normer som er litt smertefullt for meg. Sånn som idag tenkte jeg på om jeg kanskje bare skulle gå inn på Deli de Luca, lene meg over disken og si med en jovial tone til mannen bak: "og hæ går'e bra, se jæ!" Men så så jeg for meg hvordan han kom til å reagere, så jeg gikk bare forbi. Feiga ut, gjorde jeg!

Feiga ut..

Dag 1

Da har du allerede fått et inntrykk av hva slags fyr jeg møtte idag. Han likna slightly på øverste bilde. Bare uten saksofon, dreads og mørk hud. Heller en blond og utrolig norsk utgave. På seg hadde han jakka under.

Jeg må innrømme at jeg var litt stressa for at jeg ikke skulle få til en samtale idag. Jeg var pretty trøtt på vei til optiker og videre sliten i huet fra optiker på vei til skole. Ja, dårlig unnskyldning. MEN.. på vei med T-banen til dansing nå i kveld, kunne jeg jo ikke dy meg. Jeg mener.. når du har på deg en sånn jakke, så gjør du det enkelt for mennesker som har prosjekter som meg. 

- Hvor har du fått den jakka fra?

"Jeg kjøpte den i statene i en butikk som heter.. (shainywainoma?)"

- Så utrolig fett!

"Hehe.. Ja, de har bare lagd 1000 stk av dem"

- Du kødder med meg!

"Nei, jeg tuller ikke med deg."

- Den var dritkul, hvertfall!

....

- Du har god smak! 

"Hehe.. ja!"

Så smilte vi og skilte lag. Eller jeg skilte lag. Han satt der. Jeg følte bare at jeg trengte meg litt på. Og det gjorde jeg jo, forsåvidt.

Det gjorde jeg jo..

PROSJEKT PRATESJUK

Nå har jeg bestemt meg for å forandre Oslo! 

Dvss (les: Det Vil Selvfølgelig Si) Gud skal forandre Oslo! Bare at jeg får lov å være med.

Går du ut på gata i Oslo idag blir du møtt av "spøkelser"! Ingen (les: nesten ingen) ser deg. Så og si alle er opptatt med sitt. Om de ikke er opptatt med sitt, er de bare opptatt av å late som om de er opptatt med sitt for å unngå kontakt.

Hvis du er Oslo-borger, skjønner du hva jeg snakker om. Og enten irriterer det deg også, eller så har du egentlig aldri tenkt på det.

Her om dagen gikk det opp for meg at jeg har søren meg blitt en del av denne freakin' kulturen. JEG er en av de som kikker ned når jeg går forbi deg. JEG er en av de som prøver å ikke se på deg på T-banen. JEG er en av de jeg selv er så irritert på.. Og etter en spontanvisitt av Marte Lie og Elisabet H. ble jeg svært inspirert :)

I'm starting with the man in the mirror! I'm asking him to change his ways..

- Visesanger Mike Jackson

Så her kommer poenget mitt: Et lite prosjekt:

Hver dag, i en hel måned, skal jeg ha hatt en samtale med minst én fremmed på gata. 

Hver dag vil jeg blogge om en ny hyggelig oslo-borger. Så skal dere alle se at byen er full av bra mennesker!

Jeg tror dette er med på å forandre Oslo. For når du først begynner å snakke med mennesker, blir du hekta. Det er den deiligste følelsen! Å kjenne menneskene i sin egen by! Målet er nemlig at dette smitter over på dere andre, og dere smitter enda flere. Det KAN funke! Men det krever også DIN innsats! Jeg kan ikke forandre Oslo alene!!

Uansett.. Du er mer enn hjertelig velkommen til å bli med!

NB: "UNNSKYLD MEG", "TAKK SKAL DU HA" OG BARE "HEI" TELLER IKKE!!

Gå ut, og gjøre alle folkeslag... pratesjuke :)

Stay outta my way!

Man skal gjerne ofte tenke på alt som er slitsomt og fælt (les: fært). Man skal gjerne være stressa, målretta, opptatt og ha kontroll.

Men man trenger ikke.

Man skal helst ikke hilse på fremmede, gå ut av leiligheten uten å ha et mål, være tilstede i en T-bane-vogn eller snakke med folk på gata om annet enn hvor irriterende det er at bussen er forsinka... Men man kan. 

"Menneskers ulykke kommer av at de forlater det rommet de befinner seg i."

- Blaise Pascal