Det er bare ett eller annet med T-banen som gjør at det er dobbelt så sjenerende å møte blikket til folk der. Folk later som de ser ut av vinduet, men der er det jo bek mørkt. Det de faktisk glaner på, uten å registrere det først, er rett i fanget på personen som sitter overfor. Kleint!
Men bare fordi vi selv tror det er kleint, er det det.
Idag tok jeg T-banen. Og prøvde hardt å ikke kleinifisere blikkontakten med mennesker. Jeg smilte til folk og så de ordentlig inn i øynene. Ikke sånn "jeg ser litt, men så lukker jeg øynene kontrollert og arrogant for så å se en annen vei".. Eller "jeg ser på deg, men akkurat når du ser på meg, ser jeg laserfort bort.. du så ikke at jeg så på deg.. jeg er rask som lynet"
Jeg holdt (litt motvillig) fast blikket for å se om det var så ille som man tror. Jeg møtte blikket til en dame og smilte. Holdt blikket. Holdt blikket. Hun holdt. Hun holdt. Så smilte hun også. Bare så vidt. Men så smilte hun enda mer, og da måtte jeg også smile enda mer ekte. Så så vi bort, selvfølgelig. Hva var det vi holdt på med, liksom? Da vi gikk av T-banen, kryssa vi hverandre (du trodde det stod "kyssa", du! Haha!) og smilte nesten enda bredere til hverandre igjen. Akkurat som om vi to hadde en hemmelighet som ingen andre visste om. Bedre enn kaffe med speed! Jeg ble helt sykt glad inni meg. Jeg klarte rett og slett ikke la være å smile. Jeg så sikkert ut som en idiot, men samma det. Det var digg. Hvis alternativet er å være kul og føle seg kjip, vil jeg heller være en idiot. (Det stod fortsatt "kRyssa"!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar