At det skal være så vanskelig, da!
Jeg vet nesten ikke om det teller det jeg skal skrive nå. Derfor stressa jeg febrilsk på vei hjem fra HipHopHuset for å finne en på trikken å slå av en prat med. Når klokka er over ti på kvelden, er kanskje ikke dette det beste prosjektet å bedrive (er det et ord?) nåvel.. Trikken var full av sketsji menn som luktet av alkohol. Og jeg vil tro at de jeg satt rett bak hadde tatt speed eller noe. Jeg kunne altså lett ha kommet i kontakt med noen, men da føler jeg dette hadde blitt et litt annet prosjekt, for å si det sånn.. eheheeee.
Likevel. Dette for duge:
Jeg og en kamerat (Ørjan a.k.a Øgsi som kan minne om Ötzi) satt på en kirketrapp på majorstua og drakk en kaffe i sola. Da kom det et gammelt ektepar. Damen tok i kirkedørhåndtaket, men det var låst.
- Der var det låst, gitt, sier jeg.
Damen ser så vidt på meg, snur seg og går..
"Det er et så vakkert glassmaleri der inne", piper den gamle mannen.
(Jeg føler jeg skriver et eventyr)
"Glassmaleri", gjentar pipestemmen.
- Akkurat ja, ja det var synd.
Damen var allerede langt vekk (eller så langt som en gammel dame kan komme seg av gårde på 20 sek), da mannen også snudde seg for å forlate oss på kirketrappa på majorstua.
Men hoioioi, det er ikke bare bit av kake dette prosjektet, og kanskje begynner jeg å få litt kalde føtter. For mulig ender jeg opp med å måtte bryte noen normer som er litt smertefullt for meg. Sånn som idag tenkte jeg på om jeg kanskje bare skulle gå inn på Deli de Luca, lene meg over disken og si med en jovial tone til mannen bak: "og hæ går'e bra, se jæ!" Men så så jeg for meg hvordan han kom til å reagere, så jeg gikk bare forbi. Feiga ut, gjorde jeg!
Feiga ut..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar